Hei, bloggen!
Der ble det jammen en liten (lang) pause igjen. Jeg skal ikke hamre ned en lang unnskyldning på tastaturet, bare konstatere fakta: Tiden strekker ikke alltid til med baby og en vilter toåring i hus. Så enkelt som det er det nemlig; jeg er først og fremst mamma.

Lillesøster er mer puppegal enn en tenåringsgutt full av hormoner. Det gjør at jeg stort sett ligger til sengs med henne fra hun legger seg til hun står opp. Når prinsessa heller ikke er en dreven vognsover, som sin storebror, så blir resultatet null timer i døgnet til meg selv.

Null tid til seg selv gjør en bittelitt gal over tid.

Men i en alder av vel ni måneder er det på tide å flytte den lille over i egen seng, starte den hylende avvenningen med nattamming – og glede seg over noen timers voksentid hver kveld. Jeg er så klar! Så får jeg bite tenna sammen og takle de intense dagene med avvenning, det går jo over, jeg vet dét. Akkurat som disse lange månedene med null egentid.