Jeg har aldri vært spesielt opptatt av 17. mai og har aldri deltatt på en champagnefrokost, men med to små apekatter blir slike merkedager viktigere. Plutselig er jeg hun mammaen med dårlige tårekanaler. Hun som snufser når årets blomsterbarn deler ut blomster til kronprinsparet på Skaugum og hun som tørker en tåre når mini veiver forundret med flagget sitt og storebror sitter stolt på pappas skuldre høyt der oppe i lufta. Nesten helt oppe i den blå himmelen.

Vi har hatt en nydelig dag i sola, gått i 17. mai-tog med barnehagen, spist is, grillet og mumset deilig Pavlova. Med det perfekte 17. mai-været kunne dagen knapt vært bedre.

Jeg ligner litt på emojien med hjerter i øynene når jeg ser på dette bildet. Å få de to små til å stå stille og se i kamera samtidig er ingen enkel oppgave, så når de i tillegg ser så skjønne ut begge to, da blir det hjerteøyne på den stolte mammaen.

Håper dere også har hatt en fin dag!

For flere måneder siden kom Tarzan hjem fra trening og fant meg i Bolia-sofaen jeg fortatt er veldig glad i, godt innpakket i et pledd – og sikkert med en kopp blå te i hendene. Det er ikke ofte jeg planter rumpa i den sofaen for å si det sånn, og nå satt jeg der med pleddet, teen og Orange is the new black på Netflix. «Så bra at du gjør noe for deg selv!» var det første han sa.

Det er ganske absurd når jeg tenker over det. Du gjør ganske lite for deg selv om det å ta seg tid til én episode av Orange is the new black blir applaudert.

Ellie har bokstavlig talt spist opp mestepartene av kveldene mine siden hun kom til verden sommeren 2014. Den skjønne, lille skapningen har krevd mammaen sin døgnet rundt, og jeg har rett og slett vært for svak til å si nei, og gi meg selv egentid. Og så er det jo slik at hus og hjem ikke fikser seg selv, så de få gangene Ellie har sovet et par timer uten meg tett inntil seg, har jeg løpt rundt som en gærning for å få gjort mest mulig før hun våkner. Matpakker (som absolutt kunne vært forenklet når man har tidspress, men som er veldig koselig å lage), skal gjøres klar til neste dag, jeg kjemper en evig kamp mot skittentøykurven, det skal ryddes og ordnes, og helst burde det sikkert vært støvsugd litt oftere.

Som gründer er det dessuten slik at jobben aldri pakkes helt bort, så jeg har gjerne opptil flere ting på to do-lista som burde vært gjort når den lille sover.

Man kan ikke bare ta seg av barn, hus, hjem og jobb. Det funker ikke i lengden. Så da jeg i går kveld slang beina på bordet, spiste billige Pringels fra Meny og begynte på sesong 2 av Orange is the new black, før jeg hadde ryddet og fikset barnas matpakker – da var det med veldig god samvittighet. Jeg skal innrømme at tankene stadig var tilbake i hamsterhjulet og tenkte på alt jeg burde gjort, men øvelse gjør mester – heretter skal jeg bli mye bedre venn med sofaen.