Før kaoset bryter løs

roses_2

Når alle lekene er ryddet unna, alle papirer sortert og skittentøyet har funnet veien til skittentøykurven, og du kommer hjem til nyvasket hus! Da gjelder det å nyte før kaoset bryter løs igjen!

roses_1

Den fine lyslykta har jeg fått i gave av den kreative søsteren min. Den er laget av tapet og wallstickers og skal brukes enda mer flittig utover høsten.

Sitronen som er satt i fengsel er storebrors verk – en fruktkurv kan brukes til så mangt!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Boxfreshe sneakers

boxfresh sneakers

Det er litt skummelt med boxfreshe sneakers – spesielt når de er hvite – man tør liksom ikke helt å ta dem i bruk. I alle fall var det slik med disse fine Nike-skoene Tarzan plukket med seg på Høyer da jeg hadde bursdag og skrev den vanskelige ønskelista. Eller, når jeg tenker meg om er nok det fine været vi hadde i sommer en vel så god grunn for at disse skoene fikk være kritthvite veldig lenge. Jeg bodde nemlig i sandaler og andre lette sommersko i sommer. Slikt skal man ikke klage på!

Nå er vi gode venner, og skoene er ikke like hvite lengre. Men siden høsten 2016 sikkert finner det for godt å hilse på snart, tenkte jeg å klikke hjem et par militærgrønne eller burgunderfargede nye Nike-venner. Når man har kranglete knær kan man alltid kjøpe nye joggesko med god samvittiget, nemlig! Det skal man heller ikke klage på, men jeg hadde jo foretrukket knær som faktisk kunne løpe i nye joggesko, fremfor nye joggesko. Sånn hvis jeg kunne velge. Men det kan jeg ikke, så da blir det nye joggesko. Det er vel en god plan?

boxfresh sneakers
boxfresh sneakers

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

7 minutter for meg selv

Hamaroy_3

Øyeblikk som detter! De trenger ikke vare så lenge – i dette tilfellet fikk jeg kanskje syv minutter for meg selv før mini våknet fra formiddagsluren sin. Men syv minutter alene med en kopp te, frisk luft og senkede skuldre er gull verdt!

Jeg skal definitivt bli flinkere til å finne de syv minuttene for meg selv i hverdagen.

Jeg tror nemlig at uansett hvor travel jeg er, så klarer jeg å finne en stille pause. Det er like mye opp til meg selv som de rundt meg. Jeg starter nå!

Hamaroy_1 Hamaroy_2

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Den vanskelige ønskelista

Gavepapir_2

Jeg har nylig rundet enda ett år. I ukene og dagene i forkant spurte Tarzan meg stadig om hva jeg ønsket meg. Sa at jeg måtte skrive ønskeliste, gi ham noen tips.

Jada, svarte jeg. Jeg skal skrive ønskeliste. Men dagene gikk og det ble ikke noen ønskeliste. Dagen før dagen, fikk jeg en streng SMS om å sende liste _nå_.

Men hva ønsker man seg når man fyller 37 år, når man har alt man trenger og mere til. Når man tjener egne penger og har friheten til å kjøpe det man ønsker seg – og det man ikke har penger til å kjøpe seg er uansett for dyrt til å ønske seg i gave. I alle fall om man ikke har rund dag.

Gavepapir_1

Jeg tok meg i å tenke at jeg ønsket meg snille barn. Slik foreldre gjerne gjør, når de ikke vet hva de ønsker seg. Men det kan jo ikke pakkes inn og gis som gave – og jeg er jo veldig glad i gaver, jeg er bare ikke så flink til å ønske meg ting. Så jeg svarte:
«Jeg er fornøyd så lenge gaven er pakket inn i silkepapir og pent papir».
Dere vet slike pakker som er en fryd å åpne? Manen ble ikke videre imponert.

Jeg tenkte litt og tastet:
«Det meste på Høyer»
«Jeg liker skandinavisk design. Enkelt. Ensfarget eller stripete»
«Hvite joggesko»

Jeg fikk tre tomler opp til svar.

Jeg tenkte litt til og skrev et par nye ønsker:
«Magetaske fra Holzweiler»
«Duftlys fra Voluspa med prosecco eller annen mild duft»
«Blonde-bh fra 2nd day»

Og så kom jeg liksom i siget:
«Eller fine trefigurer»
«Pute fra Norman Copenhagen – blå-ish»
«Oliventre i betongpotte»

Gavepapir_3

Tarzan tok meg på ordet. I nydelig sølvprikkete papir med blekrosa og lavendelfarget silkebånd pakket jeg opp både stripete skandinavisk design, hvite joggesko og duftlys. Snakk om å være heldig!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Små antrekk

Barneklær

Den lille frøkna har allerede veldig sterke meninger om hva hun vil ha på seg – og hva hun ikke vil ha på seg. Jeg har nesten gitt opp å kle henne i antrekk jeg selv har satt sammen. Antrekk som matcher, som nøye er satt sammen, men som likevel ser akkurat passelig tilfeldige ut.

Nå er jeg glad om hun har rene klær på seg. Og om hun har på sandaler når det er sol og støvler når det regner.

Men jeg kan jo ikke gi _helt_ opp. Når vi setter kursen nordover på familieferie, pakker jeg med meg litt varmere klær, og håper at jeg kanskje klarer å overtale frøken fryd om å ta på den skjønne shortsen fra Zara sammen med hjemmestrikket uglegenser i verdens fineste jentefarge.

barneklær

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Det fins unntak fra alle regler

Milo_hand

M – I – L – O

Storebror tegner ofte. Med de mest finurlige detaljer. Og noen ganger veldig fort. Jeg blir så glad av alle kunstverkene hans, av å se at han koser seg med kreativiteten, og stoltheten når han har laget en ny labyrinttegning som nesten får mammaen til å sprekke av stolthet!

Han er veldig klar over at det ikke er lov til å tegne på andre ting enn tegnearkene, men da han kom og viste meg hånda si etter å ha skriblet navnet sitt litt på kryss og tvers må jeg jo innrømme at jeg ble sjarmert, ikke streng. Fire bokstaver i en småskitten barnehånd. Så fint.

Det fins unntak fra alle regler, ikke sant?

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Hurra!

Pavlova 17. mai

Jeg har aldri vært spesielt opptatt av 17. mai og har aldri deltatt på en champagnefrokost, men med to små apekatter blir slike merkedager viktigere. Plutselig er jeg hun mammaen med dårlige tårekanaler. Hun som snufser når årets blomsterbarn deler ut blomster til kronprinsparet på Skaugum og hun som tørker en tåre når mini veiver forundret med flagget sitt og storebror sitter stolt på pappas skuldre høyt der oppe i lufta. Nesten helt oppe i den blå himmelen.

Vi har hatt en nydelig dag i sola, gått i 17. mai-tog med barnehagen, spist is, grillet og mumset deilig Pavlova. Med det perfekte 17. mai-været kunne dagen knapt vært bedre.

17. mai
Jeg ligner litt på emojien med hjerter i øynene når jeg ser på dette bildet. Å få de to små til å stå stille og se i kamera samtidig er ingen enkel oppgave, så når de i tillegg ser så skjønne ut begge to, da blir det hjerteøyne på den stolte mammaen.

Pavlova 17. mai

Håper dere også har hatt en fin dag!

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Eight Hour Cream for leppene

eight hour cream

Jeg er fullstendig avhengig av gode leppepomader, så når selveste Eight Hour Cream fra Elizabeth Arden kommer med leppepomade i tube, da er det klart jeg må teste! Jeg er stor fan av den originale Eight Hour Cream – riktignok den luktfrie varianten – så jeg hadde skyhøye forventninger.
Eight Hour Cream

Den lille tuben er lekker, konsistensen og lukten er topp, og den får opptil flere plusspoeng for SPF 20, men jeg må ærlig innrømme at jeg ble ganske skuffa likevel.  Eight Hour Cream leppepomade er grei nok om du vil kline leppene inn med leppepomade hvert tiende minutt. Men det gidder ikke jeg. Jeg vil ha noe som funker 100 %. Dermed troner Purelan fortsatt øverst som den diggeste leppepomaden, selv om den egentlig er beregnet på helt andre ting.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Jeg syns du er fin, mamma!

Mamma_1

«Jeg syns du er fin, mamma», sier lillemann stadig til meg. Jeg smelter totalt hver gang, så det er nok derfor han sier det så ofte. Og av en eller annen grunn så liker han t-skjorte-genseren jeg har på meg i dag, ekstra godt, så i dag er jeg visst ekstra fin.

Og da slo det meg: Lillemann ser ikke pigmentflekkene jeg irriterer meg over, at det stadig popper opp nye linjer i ansiktet mitt og at jeg gjerne skulle hatt litt jevnere hudtone. Han ser bare mammaen sin – og for ham er det den beste mammaen i hele verden! Han syns jeg er fin! Og _det_ er det viktigst.

Mamma_2

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+

Egentid med Orange is the new black

egentid

For flere måneder siden kom Tarzan hjem fra trening og fant meg i Bolia-sofaen jeg fortatt er veldig glad i, godt innpakket i et pledd – og sikkert med en kopp blå te i hendene. Det er ikke ofte jeg planter rumpa i den sofaen for å si det sånn, og nå satt jeg der med pleddet, teen og Orange is the new black på Netflix. «Så bra at du gjør noe for deg selv!» var det første han sa.

Det er ganske absurd når jeg tenker over det. Du gjør ganske lite for deg selv om det å ta seg tid til én episode av Orange is the new black blir applaudert.

orange is the new black

Ellie har bokstavlig talt spist opp mestepartene av kveldene mine siden hun kom til verden sommeren 2014. Den skjønne, lille skapningen har krevd mammaen sin døgnet rundt, og jeg har rett og slett vært for svak til å si nei, og gi meg selv egentid. Og så er det jo slik at hus og hjem ikke fikser seg selv, så de få gangene Ellie har sovet et par timer uten meg tett inntil seg, har jeg løpt rundt som en gærning for å få gjort mest mulig før hun våkner. Matpakker (som absolutt kunne vært forenklet når man har tidspress, men som er veldig koselig å lage), skal gjøres klar til neste dag, jeg kjemper en evig kamp mot skittentøykurven, det skal ryddes og ordnes, og helst burde det sikkert vært støvsugd litt oftere.

Som gründer er det dessuten slik at jobben aldri pakkes helt bort, så jeg har gjerne opptil flere ting på to do-lista som burde vært gjort når den lille sover.

egentid

Man kan ikke bare ta seg av barn, hus, hjem og jobb. Det funker ikke i lengden. Så da jeg i går kveld slang beina på bordet, spiste billige Pringels fra Meny og begynte på sesong 2 av Orange is the new black, før jeg hadde ryddet og fikset barnas matpakker – da var det med veldig god samvittighet. Jeg skal innrømme at tankene stadig var tilbake i hamsterhjulet og tenkte på alt jeg burde gjort, men øvelse gjør mester – heretter skal jeg bli mye bedre venn med sofaen.

Share on FacebookTweet about this on TwitterEmail this to someoneShare on Google+